Oppfinnelse og originalitet.

Kreativ tolkning av virkeligheten.

Direkte kopiering av ideer.

Uavhengig skapelse av nye former.

Aristoteles er enig med Platon og deler hans synspunkter.

Aristoteles motsetter seg Platon og forsvarer kunstens verdi.

Aristoteles gir kun en nøytral vurdering av kunst.

Aristoteles er enig med Platon, men bare delvis.

Forutsigbare hendelser og lykkelig slutt.

Uventede hendelser, karakterbrist og gjenkjennelse.

Overdreven bruk av komikk og humor.

Enkle plotstrukturer uten vendinger.

Aristoteles og Platon hadde identiske syn på kunst.

Aristoteles aksepterte mimesis, mens Platon var skeptisk.

Aristoteles var motstander av all kunst, mens Platon støttet det.

Aristoteles mente kunst ikke hadde noen følelsesmessig påvirkning.

Den refererer til å unngå enhver form for lidenskap eller følelse.

Aristoteles mente at den gyldne middelvei ikke hadde noen etisk betydning.

Det er ideen om å finne en balanse mellom ekstremer og unngå overdrevenhet eller mangel.

Den gyldne middelvei handler om å følge strenge moralske regler uten unntak.

Plotin avviser enhver idé om å stråle ut fra det ene.

Emanasjon er ifølge Plotin en måte å skape kunst på.

Alt som eksisterer stråler ut fra det ene, fra det guddommelige ned til materien.

Plotin mente at emanasjon bare gjelder for menneskelig erkjennelse, ikke for virkeligheten.

Aquinas mener at kunstens eneste hensikt er å representere kristne motiver.

Han avviser kunst som verdiløs i lys av kristendommen.

Sanselig skjønnhet i kunst er ifølge Aquinas basert på integrasjon, proporsjon og klarhet, med en preferanse for kristent innhold.

Aquinas mener at kunstens formål er å motarbeide kristne verdier.

Det innebærer en økende tilknytning til kristne læresetninger.

Estetikken er ikke lenger sterkt knyttet til kristen tro.

Renaissancekunst fokuserer utelukkende på religiøse motiver.

Sekulariseringen betyr en avvisning av all kunstnerisk aktivitet.

Et uventet vendepunkt i fortellingen.

Karakterens tragiske feil eller feiltrinn.

En form for terapeutisk renselse.

Tragediens emosjonelle høydepunkt.

Fordi de ikke hadde estetisk sans.

Fordi de kunne forlede mennesker og påvirke moralen.

Fordi de hadde ikke noen originalitet.

Fordi de ikke kunne skape katarsis.

Å forvirre publikum.

Å gi terapeutisk renselse gjennom følelser.

Å skape forvirring og uorden.

Å være underholdende uten dypere mening.

Kunstens oppgave er å få folk til å mene det samme.

Kunstens oppgave er å formidle politisk propaganda.

Kunstens oppgave er å få folk til å tenke og mene noe bestemt.

Kunstens oppgave er å være vanskelig å forstå og dermed oppfordre til refleksjon.

Gadamer mener kunst er en isolert erfaring uten forbindelse til livsprosessen.

Gadamer vektlegger kunst som et ferdig objekt med en fast betydning.

Gadamer ser kunst som en erfaring med røtter i lek, symbolikk og fest, og søker å utforske de antropologiske forutsetningene for denne erfaringen.

Gadamer avviser betydningen av historisk og kulturell kontekst i forståelsen av kunst.

"Spiel" refererer til det statiske og ferdige i kunstverket.

"Spiel" betyr kun bevegelse med et klart mål.

"Spiel" inkluderer bevegelse uten mål, og representerer muligheten for å oppleve frihet, fascinasjon, glede og nytelse i kunst.

"Spiel" er irrelevant for Gadamers estetiske teori.

Gadamer ser kunsten som en uavsluttbar erfaring, mens Hegel anser kunsten som en gjenskinn av en absolutt virkelighet.

Gadamer mener kunstens historiske dimensjon er irrelevant for forståelsen av kunst, mens den står sentralt i Hegels filosofi.

Gadamer og Hegel deler samme syn på kunstens historiske dimensjon.

Gadamer mener kunstens historiske dimensjon er avgrenset til perioden før 1800-tallet, mens Hegel mener den ikke har en avgrensning i det hele tatt.

Medskapning er irrelevant for Gadamers estetiske teori.

Medskapning er kunstnerens ensidige handling.

Medskapning har sin antropologiske forankring i leken, og krever visse kunnskaper for å delta i skapelsen av kunstverket.

Medskapning er kunstnerens isolerte prosess uten innvirkning fra mottakeren.

Gadamer ser på kunstverket som en del av en kontinuerlig prosess, mens Dewey vektlegger kunstens isolerte betydning.

Gadamer og Dewey deler samme syn på kunstverkets rolle i estetisk opplevelse.

Gadamer betoner kunstens demokratiske tilnærming, mens Dewey vektlegger historisk forståelse.

Gadamer ser kunstverket som et resultat av historisk og kulturell kontekst, mens Dewey fokuserer på kunstens umiddelbare erfaring.

Gadamer mener kunsterfaringen er uavhengig av tid og fortid.

Kunsterfaringen oppleves som tom tid uten rytme.

Gadamer understreker at kunsterfaringen er en dynamisk vekselvirkning mellom form og innhold, der tidligere tiders kunst oppleves som samtidig.

Gadamer mener kunsterfaringen er en isolert opplevelse uten forbindelse til tiden.

Gadamer mener kunsterfaring er en ensidig opplevelse uten kommunikasjonsaspekt.

Kunsterfaring for Gadamer innebærer at kunsten er uavhengig av kommunikasjon.

Gadamer ser kunsterfaring som kommunikasjonsstiftelse, der nåtid og fortid inngår i en vekselvirkning som gjør at kunsten oppleves som samtidig.

Kommunikasjon spiller ingen rolle i Gadamers estetiske teori.

Gadamer avviser ideen om kunsterfaring som erkjennelse, mens Hegel mener kunst er en direkte refleksjon av den absolutte virkeligheten.

Gadamer viderefører Hegels tanke om kunsterfaring som erkjennelse, men legger vekt på den sanselige siden, noe som skiller seg fra Hegels abstrakte tilnærming.

Gadamer og Hegel deler samme syn på kunstens erkjennelsesaspekt.

Gadamer ser kunsterfaringen som en isolert opplevelse uten kobling til erkjennelse.

Det symbolske refererer til kunstverkets evne til å være en nøytral bærer av mening.

Gadamer mener det symbolske i kunstverket er irrelevant for kunsterfaringen.

Det symbolske innebærer kunstverkets unike kvalitet av å være mer enn en bærer av mening, og det bidrar til et potensielt fellesskap i kunsterfaringen (feiring).

Gadamer ser det symbolske som kunstens historiske kontekst.

Estetikk oppsto som en vitenskap i det 18. århundre, introdusert av Alexander Baumgarten for å studere skjønnhet i kunsten.

Alexander Baumgarten brukte estetikk til å definere vitenskapen om sanselig erkjennelse, med røtter i det greske begrepet "aisthesis."

Estetikk ble etablert som en filosofisk disiplin ved hjelp av Hegels teorier på 1700-tallet.

Baumgarten mente at estetikk handler om å skille mellom form og innhold i kunsten.

Kant betonet kunstens praktiske aspekter, mens Baumgarten fokuserte på teoretiske betraktninger.

Baumgarten vektla betingelsene for erkjennelse, mens Kant betraktet estetikk som en form for dømmekraft.

Kant mente kunstens formål var å etterligne naturen, i motsetning til Baumgarten som så kunst som selvstendig.

Baumgarten introduserte begrepet "velbehag" i forbindelse med estetikk, noe som Kant ikke gjorde.

Hegel utvider estetikken til å omfatte alle sanselige opplevelser, og kunsten spiller ingen spesiell rolle i erkjennelse.

Hegel begrenser estetikken til kunstfilosofi, og hevder at kunsten er nødvendig for menneskets erkjennelse gjennom transformasjon av det indre til det ytre.

Kunsten har ingen plass i Hegels estetikk, som fokuserer utelukkende på teoretiske aspekter.

Hegel avviser estetikk som en relevant filosofisk disiplin, og foretrekker å studere erkjennelse gjennom logikk.

Hegel hevder at kunsten har vært konstant uendret gjennom historien, og de tre formene symboliserer ulike kvaliteter i den samme ideen.

Eldste kunst er preget av harmoni mellom form og innhold, mens romantisk kunst oppløser denne enheten og fokuserer på formen.

Symbolsk kunst representerer formens betydning, klassisk kunst søker enhet mellom form og innhold, og romantisk kunst uttrykker kun det indre følelsesmessige.

Kunsten utvikler seg lineært gjennom de tre formene uten å endre karakter, ifølge Hegel.

Objektiv pluralisme refererer til en enhetlig retning for kunsten på 1970-tallet, ifølge Danto.

Kunstens situasjon på 1970-tallet er preget av mangfold, og objektiv pluralisme betyr at kunsten ikke lenger har en historisk betinget retning å følge.

Danto hevder at kunsten på 1970-tallet er ensrettet, og objektiv pluralisme viser til en konsensus om hva som er "riktig" kunst.

Objektiv pluralisme antyder at kunsten på 1970-tallet har en klar retning mot abstraksjon og formellisme.

Böhme mener at estetikken ikke bør inkludere naturen, da den er irrelevant for kunstforståelse.

Han argumenterer for at naturen bør være en del av estetikken, og den naturvitenskapelige økologiske betraktningsmåten bør kompletteres med en økologisk naturestetikk.

Böhme avviser naturen som en estetisk kategori og mener at den ikke har noen verdi i estetikken.

Han hevder at estetikken bør begrenses til kunstfeltet og ikke inkludere naturen eller naturvitenskapelige betraktningsmåter.

Gadamer mener at kunstens erfaring er uavhengig av tradisjonen, og minnekultur refererer til kunstens isolasjon fra historiske påvirkninger.

Han hevder at kunstens erfaring inkluderer samhandlingen med tradisjonen, og minnekultur innebærer en form for kollektivt minne i samfunnet.

Gadamer ser på kunstens erfaring som en isolert hendelse, og minnekultur har ingen relevans for kunstforståelsen.

Kunstens erfaring er for Gadamer uavhengig av tidligere tiders kunst, og minnekultur er en irrelevant faktor i kunstens betraktning.

Hun mener at subjekt og objekt er klart definerte i performancer, og det er ingen ny bestemmelse av relasjonene.

Fischer Lichte understreker at relasjonene mellom subjekt og objekt er ubetydelige i performancer.

Synet på subjekt og objekt er det samme i hermeneutisk estetikk og Fischer Lichtes tilnærming.

Hun mener at relasjonene i performancer får en ny bestemmelse, og subjekt og objekt får en annen karakter enn i den hermeneutiske estetikken.

Han definerer kunstverket utelukkende basert på kunstnerens følelser, og kunstverdenen spiller ingen rolle i hans teori.

Kunstverket er kunst så lenge det tilhører en etablert praksis innen kunstverdenen, ifølge Dickie.

Dickie mener at kunstverket må oppfylle visse estetiske kriterier uavhengig av kunstverdenen.

Han avviser ideen om en definisjon av kunst og hevder at kunstverdenen er irrelevant for kunstforståelsen.

Langer mener at kunstens kvalitet er irrelevant, og hun ignorerer formens betydning.

Hun hevder at kunstens kvalitet er knyttet til dens symbolske kvalitet, og formen er en representasjon av menneskelige følelser.

Langer ser på kunstens kvalitet som udefinert, og formens betydning er ubetydelig.

Hun betoner at kunstens kvalitet kommer fra dens etterligning av naturen, og formen er underordnet denne etterligningen.

Ved å forstå kunst som en erfaring, som en handling fremfor en artefakt, unngår han å gi definerende karakteristikker som utelukker objekter vi ville kalle kunstgjenstander.

Gadamers verk gjør det mulig å innlemme verk fra andre tradisjoner enn Vestens ved ikke å skille kunst ut fra dens brukssammenhenger.

Gadamers forståelse skiller ikke mellom høy og lav kunst, altså mellom elite- og massekultur.

Gadamers forståelse innlemmer ikke tradisjonen og vi blir derfor ikke påvirket av tidligere erfaringer i vår vurdering av kunst.

Estetikk refererer til studiet av menneskelig atferd.

Estetikk handler om hvordan kunstnere lager sine verk.

Estetikk undersøker det grunnleggende og lovene for det vakre i kunsten og naturen.

Estetikk er begrenset til å vurdere kunstnerens tekniske ferdigheter.

Det vakre er en objektiv egenskap ved kunstverket.

Det vakre er knyttet til individets personlige preferanser.

Det vakre er alltid knyttet til praktiske formål.

Det vakre er subjektivt og involverer en følelse av glede og tilfredshet.

Smaksdommen er kun gyldig for personer med spesifikke preferanser.

Smaksdommen er kun gyldig for kulturelt betingede preferanser.

Smaksdommen er subjektiv, men påberoper seg likevel universell gyldighet.

Smaksdommen er objektiv og derfor allmenngyldig

Gjennom objektive kriterier som kan måles.

Gjennom individets personlige preferanser.

Gjennom den "frie spill av fantasi og forstand."

Gjennom kunstverkets praktiske funksjonalitet.

Modernistisk kunst kritiserer Kants filosofi om formalitet.

Modernistisk kunst understreker bruk av kunst for praktiske formål.

Modernistisk kunst vektlegger kunstens autonomi og form.

Modernistisk kunst avviser tanken om estetisk desinteresse.

Kunstens autonomi betyr at den bare har verdi hvis den har en praktisk funksjon.

Kunstens autonomi handler om å være uavhengig av kulturelle påvirkninger.

Kunstens autonomi refererer til at kunstverket eksisterer uavhengig av eksterne påvirkninger eller funksjoner.

Kunstens autonomi er knyttet til kunstnerens personlige preferanser.

Aristoteles mener at katarsis er unødvendig for teaterets virkning.

Han ser på katarsis som en ren følelsesmessig utblåsning hos publikum.

Katarsis er en form for psykologisk utblåsning som gir innsikt, ifølge Aristoteles.

Aristoteles mente at katarsis kun er relevant for komedier, ikke tragedier.

Det romantiske og det realistiske

Det store og det lille

Det sublime og det vakre

Det enkle og det komplekse

En opplevelse som gir mennesket en følelse av frykt og avsky.

En opplevelse som gir mennesket en følelse av harmoni og skjønnhet.

En opplevelse som gir mennesket en følelse av uendelighet og overveldelse.

En opplevelse som gir mennesket en følelse av glede og lykke.

Estetiseringen førte til en sterkere idealisering av klassiske temaer.

Estetiseringen bidro til å gjøre kjedelige eller frastøtende temaer fascinerende gjennom kunstnerisk behandling.

Estetiseringen førte til en fullstendig avvisning av moderne temaer.

Estetiseringen hadde ingen rolle i oppgjøret med den klassiske kunsten.

Kunst og samfunnsutvikling er adskilt, og kunstens formål er kun estetisk nytelse.

Kunst og samfunnsutvikling er uløselig knyttet sammen, og kunsten brukes til å kommentere samfunnet.

Kunstens formål er utelukkende å følge tradisjonen.

Kunstens formål er å unngå enhver forbindelse med samfunnsutviklingen.

Den moderne kritikken ønsker å bevare det gamle, mens den konservative kritikken vil bryte med tradisjonen.

Den moderne kritikken ønsker å bryte med tradisjonen og beholde en kritisk distanse til det nye, mens den konservative kritikken vil gå tilbake til det gamle.

Begge ønsker å bevare det gamle.

Begge ønsker å bryte med tradisjonen.

Immanuel Kant

David Hume

Karl Marx

Hegel

Kunst må være underlagt samfunnets normer og verdier.

Kunst må være fri og følge sine egne kunstneriske standarder.

Kunstens formål er utelukkende å tjene et praktisk formål.

Kunst må være knyttet til tradisjonelle temaer og motiver.

Den mente at vakker kunst handlet om vakre gjenstander og store begivenheter.

Den avviste ideen om vakker kunst og fokuserte kun på det moralsk fordringsfulle.

Den mente at vakker kunst bare kunne skapes av genier.

Den trodde ikke at det ubetydelige eller heslige kunne være gjenstand for stor kunst.

Fokus på idealiserte og dekorative elementer.

Bruk av ornamenter for å forbedre bygningens estetikk.

Bærende struktur fremhevet som det bærende estetiske elementet.

Avvisning av glass og stål som byggematerialer.

Ornamentering bør være overdreven for å forbedre estetikken.

Ornamentering er irrelevant og bør fjernes for å oppnå en progressiv samfunnsvisjon.

Ornamentering er nødvendig for å opprettholde tradisjonelle verdier.

Ornamentering bør være begrenset, men ikke helt fjernet.

Design bør være komplekst med rike ornamenter.

Design bør være enkel og ren, med fokus på funksjonalitet.

Design bør utelukkende være estetisk og ignorere funksjonalitet.

Design bør være uforutsigbart og originalt.

Det moderne maleriet ignorerer de visuelle kontrastene i samfunnet.

De visuelle kontrastene reflekteres ikke i moderne maleri.

Modernistiske malere er ikke oppmerksomme på det moderne samfunnets visuelle kontraster.

Visuelle kontraster i det moderne samfunnet gjenspeiles i moderne maleriets valg av former, farger og penselstrøk.

Å bevare kunsten for eliten.

Å ekskludere massene fra kunstens verden.

Å gi massene del i skjønnheten og velstanden.

Å begrense tilgangen til kunst for å bevare dens eksklusivitet.

Modernismen avviser helt det hegelianske synet på selvforståelse.

Modernismen omfavner det hegelianske synet på selvforståelse.

Det hegelianske synet er irrelevant for modernismen.

Modernismen ser på det hegelianske synet som en kilde til kritikk av den historiske epoken.

Formalistene understreker viktigheten av teknologisk framskritt.

Formalistene fokuserer på form for formens egen skyld, uavhengig av inspirasjon fra det moderne livet.

Kunstnere som Leger og Le Corbusier avviser maskinalderens form.

Kunstnere som Leger og Le Corbusier er opptatt av å uttrykke hva ens egen tid står for.

Modernismen handler først og fremst om å skape figurtive malerier.

Modernismen streber etter å utvikle det nonfigurative maleriet.

Modernismen har som mål å etterligne tidligere kunstneriske stiler.

Modernismen søker å kopiere konvensjonelle kunstneriske former.

Adorno mener at den abstrakte kunsten ikke har noe kritisk potensial.

Den abstrakte kunsten gir en direkte politisk kommentar.

Abstrakt kunst har et kritisk potensial gjennom formen, ikke innholdet.

Den abstrakte kunsten er reaksjonær og hindrer en engasjert, revolusjonær kunst.

Autonom kunst er uavhengig av samfunnet, mens engasjert kunst er underlagt samfunnets krav.

Adorno ser ingen forbindelse mellom autonom og engasjert kunst.

Kunsten kan være engasjert og kritisk samtidig ved å være abstrakt og distansert.

Adorno mener at autonom kunst er irrelevant for samfunnskritikk.

Platon mente at kunstens etterligning var en nødvendig del av den sanne tragedien.

Han så på kunstens etterligning som en positiv måte å formidle filosofiske ideer på.

Platon anså kunstens etterligning som en direkte avspeiling av virkeligheten og derfor verdifull.

Kunstens etterligning ble kritisert av Platon, som mente den var en imitasjon av en imitasjon og lavtstående i erkjennelsesprosessen.

Platon mente at skjønnhet var subjektiv og avhengig av individuelle preferanser.

Han anså skjønnhet som en ide, noe immaterielt, mens kunst var materielt og derfor lavere i rang.

Skjønnhet og kunst var for Platon to sider av samme sak og kunne ikke skilles fra hverandre.

Platons syn på skjønnhet endret seg flere ganger gjennom hans filosofiske karriere.

Platon mener at kunstens påvirkning er positiv og bidrar til å berike menneskesinnet med forskjellige perspektiver.

Han hevder at diktningens avspeilingseffekt kan føre til assimilasjon av dårlige egenskaper og dermed svekke dybden i menneskesinnet.

Platon anser kunstens påvirkning som nøytral og avhengig av individets evne til å tolke kunstverkene riktig.

Han mener at kunsten har en direkte og uunngåelig innflytelse på menneskers karakter, uavhengig av kunstformen.

Platon mente at sensur var nødvendig for å undertrykke kunstnerisk frihet og sikre statens autoritet.

Han argumenterte for sensur for å unngå at kunstverkene utløste følelser som burde være undertrykt, og for å hindre falske utløp for legitime følelser.

Platon ønsket sensur for å favorisere bestemte kunstformer og undertrykke andre, basert på hans personlige preferanser.

Sensur var viktig for å begrense kunstnernes kreativitet og sikre at kunsten ikke utfordret samfunnets verdier.

Platon mener at kunstverkene er like perfekte som ideene og gir en nøyaktig gjenspeiling av den virkelige verden.

Han hevder at det perfekte er vakre kunstverk, mens det defekte er feil og mangler i ideene som kunstnerne forsøker å etterligne.

Platon skiller det perfekte (ideene) fra det defekte (gjenspeilingene i den virkelige verden) og mener kunsten er en defekt imitasjon av en defekt imitasjon.

Ifølge Platon er det defekte kunsten som er vakker, mens det perfekte er kjedelig og ikke gir rom for kreativitet.

Aristoteles mente at Platon undervurderte viktigheten av kunst og dikting.

Han var uenig med Platon om naturen av ideer/former og mente at de var i tingene selv.

Aristoteles forsvarer dikterne mot Platons kritikk og hevder at det er blitt populært å kritisere dem.

Opprøret stammer fra Aristoteles' ønske om å etablere kunsten som den høyeste form for filosofi.

Håndverk utvikler det gitt i naturen, mens kunst etterligner det naturen har gitt.

Kunst skaper redskaper, mens håndverk etterligner det naturgitte.

Aristoteles ser ingen forskjell mellom håndverk og kunst.

Håndverk fokuserer på det håndverksmessige, mens kunst vektlegger det inspirasjonelle.

Diktning er underordnet politisk teori og teologi i en hierarkisk struktur.

Aristoteles mener at diktning har egne standarder og ikke bør klandres for å mangle "riktig" kunnskap.

Kunst og teologi deler en hierarkisk plass, mens politisk teori er overordnet begge.

Diktning har den høyeste posisjonen i hierarkiet, ifølge Aristoteles.

Mimesis refererer utelukkende til nøyaktig etterligning av virkeligheten.

Han ser på mimesis som en form for representasjon heller enn ren etterligning.

Aristoteles mener at mimesis er kunstens teknikk for å kopiere naturen nøyaktig.

Mimesis er ifølge Aristoteles kun mulig når det gjelder å etterligne det perfekte.

Platon mente at dikternes fortolkere hadde full kontroll over tolkningen av diktningen og dermed var herrer over seg selv.

Han så på dikternes fortolkere som gudommelige fortolkere som ikke hadde kontroll over sin egen tolkningsprosess.

Dikternes fortolkere var ifølge Platon preget av irrasjonelle krefter, men de hadde likevel kontroll over tolkningen av diktingen.

Platon mente at dikternes fortolkere var like uforutsigbare som dikterne selv og ikke kunne kontrollere sin egen tolkningsprosess.

Den førte til en økt interesse for abstrakt kunst.

Den førte til en realistisk fremstilling av naturen og individuelle figurer.

Den førte til en reduksjon i bruk av farger i maleriene.

Den førte til en fullstendig avvisning av naturmotiver i kunsten.